Innlegg i Kommunal Rapport 15. april 2021
Skolen er i endring, mer enn noensinne. Undervisning og læremidler digitaliseres i rekordfart, og nye læreplaner er innført. Samtidig gjør lærerne en formidabel innsats for å tilpasse undervisningen til stadig skiftende smitteverntiltak.
Når nye læremidler skal anskaffes, er det ikke vanskelig å forstå at kommunene vil samarbeide for å orientere seg i tilbudet av læringsressurser, systemer og verktøy.
FriDA-samarbeidet som nå skisseres, kan ikke kalles et rent innkjøpssamarbeid. Etter mønster fra NDLA planlegges en tilrettelagt læremiddelportal, der redaksjonelt arbeid og produksjon foretas av frikjøpte ansatte. I realiteten etablerer kommunene dermed en offentlig finansiert læremiddelprodusent som vil medføre at inntekten til en stor andel av den kreative næringen forvitrer.
Åpne lisenser
For det innholdet som skal kjøpes inn, ligger det i planene til FriDA å kreve en åpen Creative Commons (CC-)lisens. Noen profesjonelle bidragsytere aksepterer dette, men svært mange sier nei. En slik lisens fratar rettighetshaverne kontrollen over verkene og mulighetene til å få økonomisk vederlag for viderebruk, slik blant annet både fagforfatternes, designernes og illustratørenes organisasjoner har påpekt.
Basert på en forutsetning om et fungerende marked har norske skolebokforlag i forbindelse med fagfornyelsen investert et tresifret antall millioner i utvikling av faglig og pedagogisk tilrettelagte læremidler, ikke minst digitale. På sikt vil en ny, nasjonal og «åpen» læremiddelportal underminere dette markedet, med alvorlige konsekvenser for læremiddeltilbudet til skolene som resultat.
Kravet om åpne lisenser er særlig begrunnet med at innholdet skal kunne deles. Det er verdt å minne om at skolene allerede har avtaler med Kopinor som åpner for stor grad av deling, kopiering og digital bruk. Disse avtalene gjør det enkelt for lærerne å bruke supplerende innhold lovlig. Gjennom kollektive vederlag til rettighetshaverne betales det for bruken, noe som er helt sentralt i den profesjonelle kunnskapsøkonomien.
Norske lærere skal manøvrere mellom elevenes behov, en usikker pandemikrise og nye læreplaner. De har krav på å få profesjonelt utarbeidete læremidler med høy faglig og didaktisk kvalitet. Skoleeierne bør sørge for det, heller enn å bruke ressurser på et markedsinngripende tiltak som undergraver forfattere og illustratørers vederlagsmuligheter.
